Mer om Færder fra en som var med

Av Christian W. Hansson, tidligere troppsleder

Minner fra L/S Færder

Færder ytterst til venstre, sammen med andre speiderbåter

Jeg var omtrent 16 år da Iens Ludvig og Færder kom inn, og hadde akkurat sluttet som patruljefører for å bli troppshjelper. Etterhvert kom Per Henning Lie, Jens Gram og Glør Harwiss tilbake som ledere til gruppen de hadde vært speidere i. De hadde vært i landtroppen, og lærte seg båtlivets gleder og utfordringer ombord i Færder.
Det er en av de vakreste stunder jeg kan huske. Færder lå på stødig slør tilbake til leiren en sen og svart natt på Marker Meer i Nederland. Etter en lang dag var det lite å gjøre, så jeg la meg frempå det skrå fordekket, inntil le rekke. Jeg hadde tykke gensere på og tung regnbukse. Månen og jeg lå og kikket på hverandre mens Færder gled stødig igjennom en nattestille månestripet verden.

Dramatikk

Speider øser

En gammel seilskøyte kan en sjelden gang også gi deg helt andre stunder. Som den gang, under frisk seilas, mannskapet oppdaget at salongbordet nede sto under vann! Det er jo fullstendig galt - noe motoren skulle vise seg å være enig i. Nå skal det jo noe til å senke en gammel losskøyte, så det gikk fint det også. Hun ble øst med bøtte til man nådde en passende havn.
De fleste tokt var mindre dramatiske, men ikke mindre betydningsfulle for gruppen og for de som var med

Den perfekte speiderbåt

Frisk seilas - men det må hales!

I speidersammenheng er det vanskelig å overvurdere den praktiske betydningen av å ha tilgang til en “lederbåt” eller “moderfartøy”. Med en skøyte eller havseiler kan man dra på tokt langs kysten med speidere spredt i flere mindre båter og i lederbåten. I min tid eide gruppen Ulven, en 20-fots enkel mini-havseiler og lånte tre-fire av 1. Høvik speidergruppes 22-fots åpne Andunger. På tokt er lederbåten kommunikasjonssentral, sikkerhetsoppsyn, frakteskute og slepebåt. Man kan også dra på turer kun med den store båten med førerpatruljen, rovere, ledere, småspeiderne og sammen med andre speidergrupper. Mange sjøspeidere eier eller har derfor tilgang til en større båt. Knut W. Hansson, som startet sjøtroppen i 2. Bestum, brukte sin egen seilbåt, en 31 fots Maxi 95 havseiler som lederbåt. Da Iens Ludvig overtok, ble Færder den naturlige lederbåten.
Sammenliknet med en moderne turbåt, er en skøyte av tre vanskeligere å seile, et mareritt å vedlikeholde, går langsomt, og er ikke helt vanntett. På den annen side er det god plass, alltid mye å gjøre og den tåler en støyt. Skøytene er relativt rimelige i innkjøp, men krever stor arbeidsinnsats. Alt i alt er treskøyten perfekt som speiderbåt! Speiderbåter behøver nemlig ikke være komfortable eller enkle. Det komfortable og enkleste om man skal noen steder på egen kjøl, er vel motorbåt. Men ombord i en skøyte er det mer å lære og flere roller å fordele. Materialene og atmosfæren inviterer til å lære tradisjonelt sjømannskap og håndtverk. Store seil og ingen vinsjer krever mange hender og godt samarbeid for å heise og fire seil. Ombord i Færder er man mannskap, ikke gjest; deltaker, ikke passasjer. Man jobber sammen som et lag for å seile Færder. Som Kennedy ville sagt, her handler det ikke om hva skøyta kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for skøyta – og fellesskapet!

Mat i sjøen med surret ror

Tørrere enn å svømme, våtere enn en plastbåt

Som sjøspeidere skal man tross alt ut på sjøen og det er lenge siden mennesket oppdaget fordelene ved å reise oppå vannet – fremfor å svømme i det. Mennesker kommer som hovedregel mye lengre på havet med båt enn uten og man får jo også med seg slike ting som handelsvarer, fisk, ferskvann, mat og klær og soveposer – og melk og brød og syltetøy og ikke minst Sjokade. “Ja og så er du jo tørr og varm i en båt”, tenker du kanskje. Nja. Tørrere enn uten båt, men her må vi huske at tette, varme, komfortable båter er noe helt nytt i historien.
Færder var funksjonell, vakker og historisk. Hun var ikke vanntett. Trebåter er ikke det. De må jevnlig lenses og det pipler gjerne saltvann langs siden inne, og i hardt vær drypper det gjerne litt i sofaputene, eller i soveposen. Riktignok er moderne komfort og tetting bygget inn i Færder så godt det lar seg gjøre gjennom årene. Likevel, Færder var laget som losskøyte og er i sin sjel fremdeles bruksbåt, ikke lystbåt.

Færder på slipp

Vedlikeholdsbehovet til de gamle trebåtene er et kapittel for seg. Hele våren gjorde Færder tjeneste som samlingspunkt og aktivitetsområde i form av båtpuss for speidere og ledere, kyndig ledet av Iens Ludvig. Båtpuss på en vel over 100 år gammel skøyte må ikke forveksles med båtpuss av moderne båter. Skutesiden må slipes med slipemaskin - det gjør du ikke på en plastbåt! Tar man en tur ned i skøytehavna en gang mellom februar og juni så ser man at for de fleste skøyteeiere er båtpuss mer livsstil enn noe annet. De henger i havna måned etter måned, solbrente og møkkete. Det skal repareres, slipes, pusses, males, oljes, slipes mer, tettes, monteres og skiftes. Her hadde vi fordelen av å være mange. Vi klagde vel litt, men egentlig er slikt arbeid hyggelig og inngir en følelse av forbindelse, nesten eierskap til skøyta. Det var en viktig og naturlig del av speiderarbeidet, kanskje ikke minst for førerpatruljen.

Forfatteren jobber med motoren

Seilende kysthistorie

Å seile med Færder var helt spesielt. Når vi la til kai fikk vi alltid et visst “publikum” og etterpå fikk vi gjerne noen spørsmål fra land. En skøyte representerer kysttradisjon og gammelt håndverk. Vi var stolte av Færder, og stoltest av alle var nok skipper Iens Ludvig.
En gang opplevde jeg mastebrekk på “Ulven” under et tokt. Det var forsåvidt ikke så dramatisk. Vi konstaterte bare plutselig at seilet lå i vannet og at masten var halvparten så høy som før. Vel, Færder tauet havaristen inn til Hvasser der vi fikk ekstra stort publikum denne gangen. Hvasser var også intet mindre enn Færders gamle hjemmehavn fra den gang hun var losskøyte. Jeg tror Iens Ludvig var nesten rørt over at hun hadde reddet en havarist inn dit. Vel i havn fant han en eldre mann, en pensjonert los som hadde skrubbet dekk på Færder som liten! Vi satt i ring på dekk og lyttet med store øyne mens han fortalte om da han som "losgutt" kun 16 år gammel for første gang seilte en skøyte som Færder hjem alene – i kuling og snødrev. De startet fra Hvasser med båten full av loser, krysset flere uker ute i fjorden og satte en los av gangen om bord i innkommende skip til losgutten var den eneste ombord. Gode historier manglet det forøvrig aldri på med skipper Iens Ludvig i nærheten.

Nykker i moden alder

I en viss alder, når man runder 100 for eksempel, så må man vel tillates noen nykker. Færder hadde nykker. Hun var jo langkjølt, med for lite ror og en svær propell som ved bakking dro én vei uansett hva du gjorde med roret. Slik er alle skøyter, men her som i andre ting er Færder mer skøyte enn de andre. For å bakke mot roret trenger man en plan, flere hundre meter svingradius og litt is i magen. Man lemper roret helt over, og der står det og dirrer, gjennom hele prosessen, låst mot skutesiden av vannet som kommer bakfra. Man slår god fart akterut og ser på mens propellen trekker hekken feil vei, mot roret en stund. Når man får god fart i båten får roret langsomt overtaket over propellen og båten begynner å svinge den riktige veien i en stor bue.
Å slå på kryssen var også en noe omstendelig prosess som involverte god fart, styring med seil og ofte bakking av klyveren for å hjelpe henne rundt. Med sin store tyngde, klyverbom, lange kjøl, lille ror og store propell er det neppe noen båter mindre enn danskebåten som er vanskeligere å legge til med enn Færder. Men så kan man være ekstra fornøyd når man (til slutt) får det til.

Min venne L/S Færder

Sjelen til en sjøspeidertropp sitter på en måte i båtene. I alle fall mye av den. Færder har sjel i massevis. Som en god venn tok det tid å bli kjent med Færder. Skjønt helt kjent med hva som egentlig bodde, grodde og befant seg nede i kjølesvinet ble man vel aldri. Jeg tror det lå en del skruer, verktøy, og muligens en mobiltelefon eller to nede i det evige laget av olje, diesel og vann dypt der nede under motoren. Men helt sikker kan jeg ikke være.
For meg personlig betø Færder mye over mange år. Ja, vi klagde litt. Det var alltid noe som måtte fikses – eller noe som ikke var tett. Når alt kom til alt, var vi likevel både stolte og takknemlige over å få ta del i vedlikehold og bruk av en skøyte som L/S Færder. Når jeg tenker på Færder, så tenker jeg på kameratskap, speidere som trekker sammen, morgenbad, gode måltider, båtpuss, eventyr langs kysten på kort varsel, Iens Ludvigs skipperskrøner, nervepirrende tillegginger, deilig slør, våt kryss og spennende nattseilaser.
Jeg tenker også på de vakre stundene som man bare kan oppleve en sen natt på fordekket av en velfungerende, fornøyd, 110 år gammel skøyte som er på vei over havet med månen som eneste vitne.

En rolig stund på vakt